Den fineste gaven

Enkelte ganger planlegger jeg et prosjekt og fullfører det akkurat i henhold til plan. Riktignok ikke ofte, men det skjer.

Jeg er fadder til min kusine og i forbindelse med dåpen bestemte jeg meg for å lage en album til henne som hun skulle få når hun ble stor. Hun har jo to større søstre så jeg skjønte jo at det ikke ville bli noe særlig album på henne. (Ikke spør om det finnes album til mine barn.....). 

I alle disse årene har jeg bodd i Oslo, mens hun har bodd i Trøndelag. Dette gjorde at jeg tok noen bilder av henne hver gang jeg var i Trøndelag. Det er kanskje enklere å få det til når man treffes sjelden? Da må man bare ta et bilde, det kan liksom ikke utsettes til neste gang.

Og det aller smarteste var jo at jeg limte inn bildene etter hvert som jeg tok dem. På en annen side var det enklere med gammeldagse filmruller, da måtte man jo få bildene på papir og da var det jo bare å putte dem i albumet. 

Jeg er ikke så god på scrapbooking, så det er ikke så mye pynt, men litt klistremerkebananas må man jo ha.

Jeg har også spart på noen tegninger jeg har fått fra henne.

Og noen koselige brev.

Jeg håper konfirmanten satte pris på gaven. Selv er jeg temmelig stolt over den, ja. (Og nei, det blir IKKE album på de andre fadderbarna i tilfelle noen skulle lure på det)